Utfordringer ved medisinering, av sykehusfarmsøytene Kristine Lundereng og Heidi Hansbakk Skjetne ved Sykehusapoteket i Levanger
Se Trønderavisa side 2 og side 3
Vi kunne ikke være mer enige med deg når du etterlyser mer tverrfaglighet rundt medisinering (spesielt til eldre og andre som bruker flere medikamenter samtidig). Det gjøres for lite på dette området, men at det ikke gjøres noe, medfører ikke riktighet – vi jobber faktisk ganske intenst med dette på Sykehuset Levanger.
Sykehusapoteket i Levanger ble opprettet for å forbedre tilbudet til pasientene på sykehuset. Sykehusledelsen ønsker at Sykehusapoteket bla. skal bidra aktivt til å kvalitetssikre utreisen i forhold til nødvendig informasjon, medisiner og utstyr.
Som sykehusapotek har vi en unik mulighet til å bidra med vår farmasøytkompetanse tidligere i behandlingsprosessen enn hva vi tidligere har hatt. Vi samarbeider godt med avdelingene på sykehuset. Pasienter, som blir innlagt på ortopeden og hjerteavdelingen på sykehuset, får sine legemidler vurdert av en farmasøyt . Farmasøyten tar en legemiddelgjennomgang for å blant annet avdekke eventuelle legemiddelrelaterte problemer. Når vi foretar en slik gjennomgang ser vi først og fremst på om legemiddelet har en indikasjon. Mange blir stående på medikamenter over lang tid til tross for at det bare skulle ha vært en kort behandling. I tillegg vurderer vi doseringen, om legemidlene kan kombineres (interaksjoner), behandlingsvarighet og om eventuelle symptomer kan tilskrives bivirkninger av medikamentene. Jo flere legemidler en pasient bruker jo større sjanse er det for at det oppstår legemiddelrelaterte problemer.
På hjerteavdelingen er farmasøyten tilstede på previsitt og kan komme med innspill / råd og svare på spørsmål fra annet helsepersonell. Ansvaret for behandlingen ligger hos behandlede lege, mens farmasøytens rolle er å komme med innspill og bidra til beslutningsgrunnlaget.
Når det gjelder legemiddelgjennomganger i kommunehelsetjenesten er det nok et stykke igjen før vi kommer dit. Men i Oslo og i Bergen er det satt i gang prosjekter for å se på hvordan vi kan løse dette problemet.
I høst har vi også satt fokus på informasjon og etablering av rutiner for å sikre at pasientene har med seg det de trenger ved utskrivning. Pasienter som overføres til kommunehelsetjenesten fra ortopeden og hjerteavdelingen, får med seg et medisinkort med opplysninger om hvilke legemidler som skal brukes, informasjon om når det er gjort endringer i dose og hvilke legemidler som ikke lenger skal brukes (seponert). Medisinkortet skrives på basis av legemiddelkurve og journal og blir godkjent både av farmasøyt og lege. For at institusjonen skal ha tid til å skaffe de nye medisinene som trengs, legger vi opp legemidler for en uke i dosett.
Pasienter som skrives ut til eget hjem får med seg et medisinkort med hvilke legemidler han/hun skal bruke etter utskrivelsen. Kortet er i lommeformat og kan oppbevares i lommeboka. Legemidler som er nødvendig for videre behandling klargjøres og leveres før pasienten reiser ut fra sykehuset. Ved ortopedisk avdeling kommer farmasøyten opp på avdelingen på formiddagen. Medisinkortet blir gjennomgått og legemidlene blir utlevert direkte til pasienten. På denne måten blir eventuelle misforståelser oppklart før pasienten reiser hjem. Til nå har vi bare hatt positive tilbakemeldinger på ordningen.
Dog er det i sin spede begynnelse, men kursen til sykehusapotekene er ganske klar: vi jobber for riktig legemiddelbruk og ønsker også å ta tak i utfordringene når det gjelder skifte av omsorgsnivå.
Kvalitetssikring på informasjonsoverføring er så å si totalt fraværende i helsevesenet. Hovedproblemet, slik vi ser det, er at det ikke finnes noen eier av informasjonsprosessen. Der det ikke finnes noen eier finnes det heller ingen som føler seg ansvarlig.
Og her er vi inne på kjernen av problemet, farmasøytenes store dilemma er at vi ikke har noen definert rolle i helsevesenet. Vi er helsepersonell ja vel, men hva innebærer dette i praksis? Det er ingen tradisjon for å bruke oss i pasientbehandlingen, og forholdene er heller ikke lagt til rette for at det er her vi skal ha vårt fokus. Stramme budsjett og dårlige rammevilkår tvinger oss nærmest inn i en slags salgs/profittklemme hvor reklame og mersalg blir kjerneverdier. Det å ha en sykehusledelse som ser nytten av farmasøyter er derfor viktig for vårt arbeide.
Ønsket om ny lovgivning på legemiddelområdet ønskes særdeles velkommen også av oss sykehusfarmasøyter!
Avslutningsvis føler vi behov for å nyansere det bildet Carlsen, i sitt innlegg, gir på noen av våre viktigste legemidler. Respekten for medikamentenes uønskede virkninger er viktig å være klar over, men vi synes at de i Carlsens innlegg kom i et ufortjent dårlig lys. Carlsen bruker Marevan som et av sine eksempler. Marevan er et av de mest effektive og best dokumenterte medikamentene som finnes og at det forebygger mye sykdom og